Bill. merk. Mjau- En skoleoppgave

Det første man opplever når man nærmer seg Høgheim er mjauing. Ikke overdreven høytlydt, men en svak lyd, som forteller at her er det katter, og kanskje mange av dem? Deretter dukker de rødmalte brakkene, og luftegårdene opp. Det gjør Kirsti Wangberg også, som tar imot gjester med et smil, og et velkommen. «Skal vi gå til kattungene først? De sitter i isolatet.» Isolatet er først to rom fylt med et stort antall matsekker, og nye kattetoaletter, «Vi har nettopp kjøpt inn nytt.» sier Kirsti blidt, og vi går inn til kattene. Der har April, en liten grå og hvit tigret katt klart å stenge seg inne i et avlukke alene, og hun sitter og mjauer etter hjelp og oppmerksomhet. Hun er overstrømmende kjærlig når hun slipper ut, og vil både leke, og ha kos, samtidig som hun vil spise. De andre kattungene krever også sitt, og det er rett ned på gulvet for Kirsti for å kose med, og snakke til pusene.

Høgheim består av tre brakker/hus, og tre store luftegårder. De heter ting som Bastians Brakke, Bernadottes Luftegård osv. På spørsmål hvem de er oppkalt etter, svarer Kirsti «Jeg vet ikke helt. Foreningen for Omplassering for Dyr er 25 år gammelt, de er gamle katter, så vidt jeg vet.» Du har også det tidligere nevnte Isolatet, der kattunger, og nye katter sitter. FOD vil helst ikke ha kattunger på Høgheim, med så mange voksne katter som kan bære smitte og lignende. Derfor plasserer de helst kattunger i fosterhjem, midlertidige hjem, helt til katten er enten stor nok til å komme tilbake til Høgheim, eller til den kan bli adoptert bort. Syke katter, eller katter som trenger spesialfôr av en eller annen grunn blir også helst plassert i fosterhjem, i alle fall til de er friske nok til å komme tilbake.

Bastians brakke
I tillegg til brakkene/gårdene der FODs katter står, har de en gjestegård, der alle som har katt fra FOD, kan ha kattene når de reiser bort, for en liten sum. Dagmars Hvile står nesten tom, for den skal vaskes ned, og desinfiseres, før vinteren. FOD har ikke nok frivillige til å klare å holde to luftegårder åpne. Derfor skal alle kattene over i Bastians brakke, til Dagmars er vasket, også skal alle over dit etterpå. Det forvirrer Kirsti litt, for navnene som vanligvis sitter som spikret, blir litt blandet sammen, med alle kattene som ligner på hverandre. De siste tre kattene skal flyttes over i løpet av dagen, og så skal vaskingen begynne dagen etter. De håper at Dyrebeskyttelsen har plass også, «Vi snakker med Dyrebeskyttelsen daglig, om hvem som har plass til katter osv. Det er jo bare vi og dem som tar inn katter i Trondheim og omegn.»

Det blåser kaldt rett igjennom luftegården med alle kattene i, og siden gården ligger i skyggen akkurat nå, blir det kamp om den lille solflekken som har rukket å komme i et hjørne. Kattene prøver å lure hverandre ut av sola, for å nyte den siste lille resten av sommer i september.

Mye å gjøre
FODs vakttelefon ringer ustanselig hele dagen, og det går ikke lengre enn 20 minutter mellom hver gang den setter i gang å synge. «Arbeidet her tar vanligvis en 3-4 timer, når man er to stykker som jobber.» Spør man Kirsti om det er verdt det, svarer hun «Det er alltid verd det. Vi er ofte slitne og oppgitte, men det er verdt det når vi drar på hjemmebesøk og ser hvor fint kattene har det og hvor glade de nye eierne er i dem. Det verste er alle de vi ikke får hjulpet. Vi vet at det går mange katter rundt i Trondheim som trenger vår hjelp. Men vi er for få folk til å stelle, så vi sliter oss ut. Når vi stenger i vinter, vil vi ikke kunne ta inn så mange katter som før. Og det er ille å tenke på at mange katter må gå ute selv om vi egentlig har plass til dem.» Arbeidet inkluderer foring, vasking, kos, medisinering, holde orden på omplassering, holde orden på katter som kommer inn, og i tillegg fikse praktiske ting, som regnskap, og slikt. For kattene er det uansett viktig at noen gjør jobben, for hva ville vært av dem, om ingen gjorde dette? Trondheim ville mest sannsynlig være oversvømt at katter som ingen vil ha, og det ville vært langt fler villkatter.

Høgheim
Ofte får kattene navn etter hvor de blir funnet. En svart ungkatt heter Royal, fordi han gikk rett inn i resepsjonen på Royal Garden, og la seg for å sove. Tiller ble funnet på Tiller, og dagens nykommer Styrkår, ble funnet i Styrkårsveien på Gimse. Styrkår blir sluppet rett ut i luftegården til de andre kattene. Noen av kattene kommer bort, og hilser på, mens de andre bryr seg ikke. Styrkår er skeptisk, og men likevel undersøker han hele luftegården nesten med en gang. Kjøkkenet på Høgheim, er passe stort og inneholder alle permer fylte med skjemaer, lister over medisinering, over kattene som er i fosterhjem, katter som sitter her, og katter som er omplassert. Vaksineringsskjemaer, avisutklipp, og et kjøleskap med medisiner og våtfôr i, og en stor krukke med godteri. «Blir man litt lei, så tar man en bit! Godteri er godt for alle.» sier en av de frivillige, som er innom en snarvisitt. Våtfôr gis kun når katter skal ha ormkur eller medisin. «Vi bruker kun dyrlegetørrfôr, ikke noe Whiskas eller noe annet billig.» sier Kirsti. Dyrlegematen er dyr, men man risikerer ikke at kattene blir dårlige, og at de ikke får i seg nok næring.

Ute går det et knippe utekatter, som bor i oppvarmede småhus, bak brakkene og luftegårdene. De var gjerne for sære til å omplasseres, så de slippes løs, slik at de kan gå fritt i skogen rundt Høgheim, og kan komme og få mat, og kos om de vil. Kirsti forteller at de har fått det mye bedre etter de fikk gå rundt i fred, og får styre selv. Noen av dem henger rundt brakkene hele tiden, mens andre ser de sjelden, ettersom de tilbringer både dager og netter i skogene på Granåsen.

Tiller på gjestebrakka, en rød hankatt, virker litt småstresset og bekymret over at han er tilbake på Høgheim. Kanskje han tror han er der for godt, igjen? «Neida, Tillerpus! Du skal da hjem igjen snart!» trøster Kirsti.


Det nytter
FOD omplasserte 220 dyr i 2007, noe som var en dobling siden 2005. Selv om det er flott at så mange katter får nye hjem, betyr også fler katter omplassert, at det er fler katter innom, noe som betyr både at det er flere uønskede katter i utgangspunktet, og at FOD må finne flere måter å skaffe inntektskilder på. Likevel er det en bra trend at fler folk adopterer kattene, ettersom FOD ble nødt til å sette opp omplasseringsgebyret til 500 kr per katt. Denne prisen dekker vaksineringen, og mikrochipmerking, noe som er grunnen til oppjusteringen av prisen. Samtidig er det viktig for FOD å vise at en katt er ingen gratisvare, det skal koste både å få katt, og det koster å ha katt. En annen av FODs hjertesaker er at folk skal sterilisere, og kastrere dyrene sine, slik at det faktisk kan bli ”mangel” på katter i byen. Det vil gjøre at de som er villige til å betale litt, er de som virkelig vil ha en katt, og er de som vil verdsette den.
FOD får inn penger ved støttemedlemmer, som teller rundt 350 stk, ved å selge lodd, i år har de fått maler Kjell Erik Killi Olsen til å male et bilde til utlodding. Det er også, for andre året på rad, planlagt en julemesse til inntekt for foreningen. De har også en stand på Martna’n hver år, der de selger t-skjorter, og andre ting. «Med dyrlegeutgifter på rundt 20 000 i måneden, er vi avhengig av at det er penger nok.»

Selv om det blir omplassert fler katter enn noensinne, er FOD nøye på hvem som får katter. «Nei, vi gir ikke bort katter til hvem som helst,» sier Kirsti, «Så om noen kommer og sier de bor på for eksempel Møllenberg, blir vi mer skeptiske, ettersom vi har hatt mange katter som har kommet inn derfra. Noen blir veldig sure om vi sier nei, og påstår at det er bedre at katten får et hjem, enn at den råtner her. Men, kattene råtner jo ikke her, de har husly, og får mat og omsorg.» «Men vi sier til alle som får katt, at ombestemmer de seg, eller katten stikker av, eller det er noen andre problemer, så er det bare å komme tilbake med katten!»

Travelt
I løpet av dagen er det innom flere folk med katter som skal leveres inn, i tillegg til ei som vil starte en lignende organisasjon selv. «Klart, skal du starte alene blir jo dette veldig vanskelig,» sier Kirsti til henne, «men vi ser jo etter noen som kan starte på Fosen, i Orkdalen og i Nord-Trøndelag. Slik at vi slipper å ta kattene fra hele fylket.»

Etterpå kommer det to studenter, som selv ikke har mulighet for å ha katt, men som begge har fri fredager, og har lyst til å stelle med kattene på fridagene. «Ja! Så supert!» svarer Kirsti, og forteller studentene litt om arbeidsoppgavene. De slippes inn i luftegården, og blir overfalt av alle de kjærlige kattene. «Åh, som jeg skulle ønske jeg kunne ha katt i hybelen,» sier den ene av dem, «Nesten så jeg har lyst til å reise hjem til mamma, og katten vår der. Katten vår er faktisk herfra!» «Hva het den når den var her?»
spør Lena Merete Rødli, en annen av de frivillige. «Nei, jeg husker ikke. Det er så lenge siden, hun er rundt 10 år nå.»
Når studentene har dratt, kommer det to stykker som skal hente kattene sine på gjestebrakka. «Det er så fint å vite at kattene våre er trygge når vi har vært bortreist.» sier kvinnen, og hun og mannen går nedover den bratte bakken mot bilen sin. To minutter senere, kommer hun opp igjen med noen pengelapper, og sier «Det er dere verdt.». Hun tar også med seg en loddblokk før hun går, og sier at de sees jo på julemessen.

Tilbake til pliktene
Etter at gjestene har gått, ringer telefonen nok en gang, og det er en eier som har fått katt derfra, og lurer på når katten skal vaksineres. Lena og Kirsti finner fram permer og ark, og der kan det leses at katten ble vaksinert i april, og mai, og at det derfor er en stund til den nye eieren må tenke på det. Så ringer telefonen en gang til, og det er en ny katt som skal leveres.

Så er det i gang med å flytte de siste kattene, fra Dagmars til Bastians, og det er fram med reisekassen, for å flytte Myrrah, Orkidé og Gåte. Myrrah er litt skeptisk, men blir med i kassen til slutt, etter litt overtaling fra Kirsti og Lena. Orkidé er så snill, og velvillig at Lena kan bære henne i armene over gården, og putte henne inn i Bastians. Så kommer det de tror blir vanskelig, Gåte. Hun er født vill, og var den reddeste, og sinteste i søskenflokken sin. Hun havnet i et fosterhjem, og gjorde det veldig bra der, og ble en snill og rolig katt. Så kunne ikke fosterfaren ha henne lenger, fordi han måtte reise masse i jobben, og Gåte kom tilbake til Høgheim. Der er hun mye mer stresset, og redd, og Lena sier at «Det er jo vi som gjør de jobbene, med å medisinere, og springe rundt etter kattene, så de liker jo ikke alltid oss.» Kirsti og Lena får flyttet Gåte over, men det endte med noen sår på hendene deres. «Da er det klart for storvasken på søndag.» sier Kirsti.

Også når man forlater Høgheim hører man kattemjauene et godt stykke nedover, og man er litt lei for at man ikke kan ta med alle hjem. Det er likevel mulighet for alle å komme og stelle, og kose med kattene, og FOD ønsker seg gjerne nye støttemedlemmer, eller frivillige.

Tekst og foto: Sarah Steengaar Reppe