søndag 31. oktober 2010

Kastrer katta di


I uken som kommer blir det igjen kinovisning av den lille reklamesnutten som Foreningen for Omplassering av Dyr, Dyrebeskyttelsen, Mattilsynet, Dyrevernsnemda og Trondheim kommune fikk produsert i vår. Håper det gjør folk oppmerksomme på problemet med overproduksjon av kattunger, og at det på sikt kan være med å redusere antallet uønskede katter i Trondheimsområdet.
På bildet over ser du Alabama som går foran med et godt eksempel. Vi traff nemlig på den tidligere FOD katten hos dyrlegen denne uken. Han skulle da kastreres. Han kommer iallefall ikke til å produsere kattunger som ikke får hjem.



lørdag 30. oktober 2010

Hilsen fra Bajas og Prins Pitsen

Noen som har det! Les hilsenen fra to av kattene som ble omplassert fra oss i 2005.










Hallo :o))

Her kommer noen bilder av "barna" Prins Pitsen og Baijas (rødstrup )

Begge er i go form. Tiltross for at Baijas har epilepsi så fungerer han utmerket.Er jevnlig til dyrlegesjekk å alt er heldigvis vel :o)

Baijas er 7 år nå og Prins Pitsen er 9 år
De er stadig på jakt uti skogen her å for å være helt sikker på at matmor får med seg det så hender det at de drar fangsten opp på verandaen (ikke like populært kan en si ).

Begge to har helt tydelig sine seregenheter ..
Pitsen vil helst drikke vann fra krana på badet ....samt at han gjør helt klart hva han ønsker .

Baijas "prater" veldig å gir seg ikke før vi forstår heller :o) Han foretrekker å ligge på ryggen utstrekt å da koser han seg
Dette ble litt om disse to .Som dere ser så har de trygt og godt å det lovte vi dem å fra første stund :o)

Ønsker dere alle en kjempefin helg :o)

Hilsen matmor & matfar til Baijas og Pitsen





onsdag 27. oktober 2010

Nagot venter fortsatt...













Nagot kom til oss sammen sine fem søsken. De tre langhårete kattungene i søskenflokken fikk seg raskt nye hjem, mens Nagot og søsteren Neno venter ennå.
Nagot er en snill og leken kattegutt som har et spesielt og flott utseende.
Han liker veldig godt Super Mario som dere kan se på et av bildene som fosterhjemmet har knipset av godgutten;-)

tirsdag 26. oktober 2010

Hilsen fra Blygen







Vi sender dere i FOD noen bilder av vår kjære, lille (snart store), sorte og hvite, fantastisk snille og smekre sorte og hvite monsegutt Blygen, som vi var så heldige å få adoptere på sensommeren. Blygen var jo selvsagt uten tvil den vakreste huspusen på hele Høgheim, og da gikk det som det ofte går: Husmor kunne ikke motstå Pus, og Husfar kunne ikke motstå Husmor.


Enden på denne sagaen er da at Blygen nå deler hjem med seks (!) andre nydelige puser, av ulike raser og aldre, og med ei veldig svær harebikkje, samt noen akvariefisker som Blygen er veldig påpasselig med (en ordinær arbeidsdag omfatter 6-8 timers titting og vokting av fiskene, så de ikke “rømmer tanken” helt).


Husmor og Husfar var litt spente på hvordan det ville gå å introdusere ny pus i hjemmet, som alltid, men her satte Blygen lista høyt og fikk “fres” på sakene. Først dengte han bikkja, så dengte han de seks pusene han fant rundt omkring. Deretter ble han hjertevenn med alle sammen – etter at de var propert satt på plass, selvsagt.


Deretter ordna han det slik at han ble adoptert av orientaleren Shades, som nå følger ham som en “skygge” og vasker ham hele tida. Blygen er dermed aldri alene, og finner ikke Shades ham, går hun rundt og lager “kattungemål” og roper på ham. Og Blygen er aldri helt tørr, for han blir vasket og stelt kontinuerlig av Shades.


Hobbyer i hjemmet består av følgende:

  • Sove
  • Rappe frysetørket vom når bikkja skal ha middag
  • Rappe hundepølse når bikkja mates
  • Spise nykokt seifilet hver helg
  • La seg blir vasket og stelt av Shades
  • Velte potteplanter (og male høyt og “uskyldig” når man blir oppdaget av Frustrert Husmor)
  • La seg bli båret rundt på skulderen og male høyt
  • Snurre seg rundt føttene på de tobente og/eller bikkja og male høyt
  • Ligge oppå dyna og male høyt
  • La seg blir klødd på magen ved enhver mulig anledning (og male høyt)
  • Smyge seg kjapt inn og ut av dører, derav tilnavnet “Den Olja Beveren – Pass På!”
  • Rappe frokosten til Husmor (Husmor er gått over til å kun skrelle hardkokte egg til frokost, de kan hun forsvare fra kattungegjengen, dvs. Blygen og siamesersøster Fønix på samme alder)
  • Havne i trøbbel sånn rent generelt – man er da kattunge!


Så livet har falt veldig bra på plass for Blygen – og han hilser til alle i FOD som har stelt og passet på ham på Høgheim, dyrlegen som reddet ham og søster Blondie fra å bli avlivet, og takker så mye for at han fikk en “second chance” til å leve (og denge bikkjer og rappe hundemat og slikt)!


Stor klem fra Blygen (særdeles vakker og bortskjemt huspus) og Husmor og Husfar og resten av gjengen i Malvikmarka :-)

mandag 25. oktober 2010

Hilsen fra Tibus(tidligere Selbu)







Hei!

Nå har jeg blitt over et år og har fått god kontroll over mitt revir her i Rissa. Jeg er tøff og veldig sosial overfor mennesker og andre katter. En liten vaktkatt som murrer når søppelbilen kommer og utrolig nysgjerrig. Har lært meg å sitte og gi labb når jeg skal ha mat. Det lærte jeg på et par dager, for boksmaten vil jeg ha fort! Når matmor ikke står opp så tidlig som jeg vil, hopper jeg opp i senga og gir henne klar beskjed om at nå vil jeg ha boksmat. Noen ganger kommer jeg med mus eller vånn som jeg legger på gulvet på soverommet, i gangen eller på dørmatta. Må jo gjøre litt gjengjeld.. Når menneskene i huset går kveldstur, vil jeg være med, men sier i fra når de går for langt unna heimen. Er aktiv både dag og natt, men i det siste synes jeg det er godt å sove litt ekstra om dagen. Er veldig god til å slappe av også hvis jeg vil.


Hilsen Tibus.

Sally















Litt flere bilder av "motorpusen" Sally. Mye nytt å oppleve for en liten pus som egentlig skulle ha vært sammen med kattemoren sin en god stund til... Men sånn blir det ikke alltid, så da får man gjøre det beste ut av situasjonen og gi henne så godt stell som mulig, mens hun vokser seg stor nok til å flytte til et permanent hjem.
Her får hun sitt første møte med børsten, som var litt stor og skummel. Hun får også prøvd ut jaktferdighetene. Tror nok dette blir en flink jeger med tiden;-)

lørdag 23. oktober 2010

(Gari)baldino og hunden










Hilsen fra fosterhjemmet til Garibaldino.
Fosterhjemmet til Garibaldino har hund, så det er veldig artig å høre hvordan det går. Litt overraskende at Garibaldino er rolig ovenfor hunden. Han er nemlig ikke spesielt begeistret for andre katter, så vi trodde han kanskje var skeptisk til alle andre dyr. Men det ser heldigvis ut som vi tok feil:)
Fosterhjemmet er virkelig begeistret for Garibaldino, men dessverre er fosterfar allergisk mot katter og det ser ikke ut som Garibaldino er noe unntak. Men fosterfar ønsker at de skal prøve litt til og prøver å finne løsninger for at allergiplagene skal bli minst mulig. De så jo hvor lite Garibaldino trivdes på Høgheim, så det blir litt tungt å ta han med tilbake. Så de ser det an litt til:)
Les den koselige hilsnen.
Heisann
Garibaldino (vi kaller han bare baldino) har det helt utmerket her. Han storkoser seg, og blir mer og mer aktiv, raser rundt i huset, leker, og vet ikke hva han kan gjøre alt for å bli kvitt energien sin snart. Jeg ville nok snart ha tatt han med ut sammen med oss (og da uten hunden foreløpig). Vi bor tross alt i skogen... Han er meget rolig når vi er rolig, og er MEGET kosete når jeg står opp (som nå, hadde nattvakt og nettopp stått opp, nå skriver jeg med han på fanget) eller gjør noe, eller sitter og har tid .... og koser koser koser. Og vi koser oss med han.
Med han og Bonzo går det slik jeg sa: Utmerket. Legger ved noen hunde- bilder. De på kjøkkenet tok jeg for 15 min siden, de vet begge at når jeg åpner ett bestemt kjøkkenskap så blir det mat. Og BEGGE sitter da på kjøkkenet (Baldino også helt frivillig!!) og venter. Tror du ser det på han at han ikke er det minste redd. Toppen på frekkheten isted var at Baldino undersøkte matfatet til Bonzo, uten i det hele tatt la seg forstyrre at Bonzo kom og lurte på hva i huleste katta gjør med HANS matfat. Baldino undersøkte bare videre som om det skulle vært det mest selvfølgelige i verden. Det sier litt om roen i katta og tålmodigheten til bikkja. Når jeg er på jobb eller sover så holdt jeg dem adskilt første dagene, men det har jeg sluttet med nå. Det virker slik at de trives i hverandres selskap. Og huset er stort nok at dem kan unngå hverandre hvis dem vil.
Hvis det er noen som er interessert i han, så for all del, be dem å komme hit og hilse på han!!!
De kommer til å bli sjarmert også, det er sikkert!
Wilma, Hans Erik, Bonzo og Baldino

fredag 22. oktober 2010

Motorpus

På denne parkeringsplassen på Saupstad har det vært litt drama i dag. Vi fikk melding om en bitteliten kattunge som løp fra motorrom til motorrom og ikke lot seg fange. Etter mange timer fikk vi i samarbeid med Grete fra Dyrebeskyttelsen fatt i det lille knøttet. Og det er helt klart at en så liten kattunge ikke har noe å gjøre alene utendørs. Nå er han inne i varme, men vi fundere veldig på hvordan kattungen har havnet i en slik situasjon...








onsdag 20. oktober 2010

Hilsen fra Tynsetligaen






















Nå er det lenge siden vi har sendt en tilstandsrapport til dere. I dag snør det ute her, og vi er inne alle sammen. Derfor tenkte vi atvi kunne skrive litt nå.
Først må vi fortelle om det triste som skjedde her i sommer. Vi har mistet Vesla vår. Her vi bor er det nesten ikke biler. Men Vesla gikk en tur oppi riksvegen, og det gikk ikke så bra. Hun fikk et ublidt møte med en bil og døde. Det var et sjokk for oss alle, og fryktelig trist. Vesla var så morsom, av og til veldig irriterende. Hun hadde en stor personlighet og tok mye plass. Det var som det falt ut en vegg i huset da hun ble borte. Det har blitt så stille her. Alle savner henne, men verst var det nok for Rose. De to var sterkt knyttet til hverandre. Selv om de ikke var søsken har de vokst opp sammen og hadde et spesielt bånd. Vi var litt bekymret for Rose, for hun lette lenge etter bestevennen sin, og hun hadde det helt tydeligfælt veldig lenge. Det er først nå det virker som hun har fotstått at Vesla vår aldri kommer tilbake.
Men vi er glade for at den som kjørte på henne stoppet og tok henne med seg, og gjorde en innsats for å finne ut hvem som eide henne. Det hadde vært verre hvis vi aldri fikk vite hva som skjedde, at hun bare hadde blitt borte. Da hadde vi jo aldri fått fred.
Bror fikk en tannsykdom og var og trakk ut alle tennene sine på senvinteren. Ettersom han er en litt redd og forsiktig liten gutt vurderte vi en stund hva som var best for han. Og det skal innrømmesat da det sto på som verst her med medisinering, smerter, redsel, problemer med spising og ei tunge som hang ut av munnen uten styring,da angret vi litt på valget vi tok. Kanskje det hadde vært bedre forhan om han hadde fått slippe? Men i dag er vi alle sikre på at vi gjorde det rette. Bror er en lykkelig liten gutt som lever det godel iv som tannløs. Han har også blitt mye tøffere. Vi tror at han har gått med smerter i munnen lenge, og at det har redusert livskvaliteten hans. Men det er det slutt på nå, han hopper og leker og spiser og sover. Han har til og med vært ute av hagen her og sett seg rundt i nabolaget - for første gang siden han kom hit. I løpet av sommeren har til og med noen fremmede mennesker fått klappe han. Det er stort for oss alle at den lille gode gutten har kommet ut av skallet sitt og viser alle, ikke bare familien, hvilken herlig kattegutt han er. Baksiden er at han har blitt så tøff at han til og med har prøvd seg på å banke nabokatter, noe som har resultert i betente sår og antibiotikakur to ganger i sommer. Men en glad gutt, det er han.
Sammy begynner nok å bli en eldre kar. Vi aner jo ikke hvor gammel han er, men noen unggutt er han ikke. Han har begynt å få noen medisinske problemer, men det er ikke noe alvorlig, og så lenge han har et godt liv skal han få være med. Han er kongen i nabolaget her, banker nabokatter over en lav sko og går rundt her og er tydelig veldig fornøyd med seg selv. Han er litt busete og voldsom, og de andre kattene er ikke noe glad i å tulle og leke med han - dette synes han nok er skrekkelig dumt. Han forstår jo ikke at han er nesten dobbelt så stor og dobbelt så sterk som de andre, og at han er alt for voldsom. Etter å ha tilbragt stort sett hele sommeren utendørs, med kun korte matpauser inne, har han nå funnet igjen hjørnet sitt i sofaen og gjort seg klar for en lang vinter sovende der.
Så har vi Krystall gamlemor. Også hun begynner å bli en eldre katt,og hun blir stadig mer sær. Spesiell har hun vært siden dag 1, og hunhar ikke blitt noe mildere. Hun er en streng pus, dronninga i heimen,og de andre kattene har stor respekt for henne. Men hun er aldri slem, hun finner seg bare ikke i noe tull. Så lenge de andre kattene lar henne være i fred er hun kjempefornøyd. Og hun er fortsatt veldig aktiv. Vi får (takket være katteluka) servert i gjennomsnitt 2 mus daglig på kjøkkengulvet. Hun løper og klatrer og tuller som en ungkatt, og hun er frisk som en fisk. Hun sover i senga medmenneskene hver natt, hun har førsteretten på papsens fang om kvelden,og har vel egentlig ingen ting å klage over. Hun er nok litt glad det har blitt høst Krystall, for nå er varmen i badegulvet skrudd opp, og det fyres i vedovnen. Det er nok noe av det viktigste for henne. Hun har alltid vært glad i varme, og nå da hun begynner å bli gammel er det nok enda bedre. Vi tror Krystall har frosset nok i livet sitt før hun kom hit.
Vi må jo fortelle litt om Terina også, selv om hun aldri har vært hos dere. Hun ble jo funnet ute i snøen alene da hun var bare noen ukergammel, og det var nok på hengende håret hun klarte seg. Hun skullevære i fosterhjem til hun ble gammel nok til å bli adoptert bort, men hun er her ennå snart 3 år etter... Hun er en bitteliten silkepus, rar og spesiell hun også, men vakker og snill er hun. Og selv om hun lever litt i sin egen lille verden virker hun som hun trives godt og har et godt liv. Heldig var hun som ble funnet, og heldige er vi som får dele livet vårt med henne.
Til slutt er det Rose. Rose ja, Beyonce som hun het hos dere. Det er pusen sin det. Hun vandrer rundt her, rolig og avbalansert,struttende av selvtillit. At hun mangler hale vet hun nok ikke selv.I begynnelsen hadde hun veldig separasjonsangst, og det måtte vi jobbe litt med. Fortsatt liker hun dårlig at vi ikke er hjemme, men hun virker å takle det bra nå. Vakre, snille Rose. Alle de andre kattene elsker henne, og hun elsker alle hun treffer av både tobente og firbente. Hun er en ekte engel i pels. Bortsett fra når det gjelder pelsstell.... Hun skal ikke under noen omstendighet børstes og kammes. Da hun i tillegg er en ordentlig grisekatt som stadig kommer hjem med delikatesser i pelsen er hun ikke alltid like ren og pen.Men det gjør egentlig ikke noen ting, hun er så vakker både utenpå og inni at ingen legger merke til det.
Vi vil igjen få takke dere i F.O.D. for at dere ga oss sjansen til et nytt liv. Og ønske dere en fin høst og ikke alt for strevsom vinter.
Vi legger ved noen bilder av oss som er tatt nå i høst. Kjenner dere oss igjen?
Med vennlig hilsen og med påholden penn

Tynset-ligaen