tirsdag 7. juli 2009

En klage fra Joralf

Hei på Høgheim!
Nå vil jeg at dere skal høre litt her, for dette synes jeg ikke er det minste riktig. Jeg klaget jo sist over at de ikke slapp meg ut, detvar visst noe med tilhørighet og greier, men akkurat den biten har vi endelig blitt enige om. Jeg fikk til slutt komme og gå som jeg ville,og jeg skal love dere at det ble et helt nytt liv for meg. Nå driver jeg rundt og ordnet opp i nabolaget, og er riktig så fornøyd med tilværelsen. Jeg forteller ikke så mye om hvor jeg er, men matmor sier hun er imponert over hvor mye busk jeg klarer å dra med meg hjem i pelsen. Og her kommer liksom poenget mitt, siden hun ble så imponert over litt busk, så tenkte jeg at jeg virkelig skulle imponere henne med en real gave. Så i dag kom jeg hjem med ei mus til henne. Kan dere tenke dere noe bedre, eller? Ei stor og fin mus. I gave! Og hun ble imponert, altså. Hun kalte meg flink pus, og mumlet noe om at hun virkelig ikke trodd jeg hadde det i meg. Pfft, alltid skal man undervurderes. Men det som var skrekkelig var at selv om hun sa jeg var flink og alle ting, så kastet hun musa i SØPLA! Hva gir dere meg? Her har jeg sneket meg innpå det lille krapylet med list og lempe, og jeg lover dere at det ikke var enkelt, for jeg har halsbånd med bjellei, og så KASTER hun musa i SØPLA!?! Det var visst noe med besøk og unger og greier, men det bryr vel ikke jeg meg om? Ærlig talt. Jeg synes kanskje dere skal sende ut en melding til alle disse adoptivmatforeldrene og gi beskjed om at alle selvdrepte gaver skal behandles med respekt. Jeg løp rundt som en tulling og trodde først at musa hadde klart å snike seg avgårde, men jeg måtte jo bare innse realitetene til slutt.
Sånn ellers er jeg veldig fornøyd med tilværelsen altså. Jeg synes jo selvfølgelig at det hadde gått an å være rausere med godsakene, men matmor sier at godsaker en gang om dagen er nok, og at jeg kan spise tørrfôr hvis jeg er sulten, men hun skjønner jo ingenting. Så jeg stirrer på henne til hun skjønner poenget. Godsaker. I skål. På gulvet. Hun er litt treg, men grei nok. Disse ungene er jo selvfølgelig ikke spesielt smarte de heller, men de er veldig flinketil å stå opp tidlig og sette i gang med passende aktiviteter. Det betyr selvfølgelig å åpne døra sånn at jeg kan tusle ut en tur, og ellers bedrive utagerende sofavirksomhet. Hadde det vært opp til meg, skulle sofaen vært befolket til enhver tid, men det er visst ikke mulig. Samme for meg altså, jeg trives på terrassen også jeg.
Vi snakkes, folkens!
Hilsen Joralf.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Herlig skrevet ;)
Kan tenke meg det er en nedtur for pusene når vi bare kaster musene som de kommer hjem med!! Men hva annet skulle vi gjort med dem? Stoppet dem ut?

Lena sa...

Godt til Joralfen dette, ser ut som han har det midt i blinken :)

Loquacious sa...

Hehehe -Joralf ga meg dagens latter :)

Fantastisk gøy å lese om søte små som det går bra med oppi alle de triste skjebnene som er <3

Anonym sa...

Det er Jo joralf!! Savner den sære katta noe enormt! det hadde jeg ikke trodd så sær som han er! kjempeletta over at han har det bra å ikke minst er like sær! utrolig at det skal finnes så mye personlighet i en liten stakkar mor tok med hjem:) stor klem fra Vikna:) Emmeli