Hercules har blitt tatt vare på av de som fant han frem til nå. De har blitt riktig så betatt av godgutten, så det var ikke lett å sette han på Høgheim nå i julen. De har sent oss bilder og tekst slik at vi kan bli litt bedre kjent med han.
Hercules (oppkalt etter Hercule Poirot, som også er svarthåret) kom til oss i august. Pga varmen hadde vi altandøren åpen, og inn kom en mjauende og fortvilet katt kveld etter kveld på jakt etter mat. Han var riktig så desperat, og vi mistenkte at han hadde blitt forlatt. Dette viste seg å være den mest plausible forklaringen, da flere hadde observert ham alene i løpet av sommeren, og både FOD og Dyrebeskyttelsen hadde fått bekymringmeldinger om ham. Vi ga ham mat, først ute på altanen, deretter rett innenfor altandøren. I husleiekontrakten står det at vi ikke hadde lov å ha dyr, så vi ønsket ikke at pusen skulle bli for knyttet til oss. Likevel var det dette som skjedde; eller for å si det mer riktig: vi ble knyttet til ham. Han koste og sjarmerte oss rett og slett i senk. Etter noen uker bestemte vi oss for å spørre huseier og vi kunne være så snill å beholde lillegutten. Huseier roste oss for å ha tatt vare på katten, men fikk bare lov å beholde ham så lenge det var inntaksstopp på FOD og Dyrebeskyttelsen. Heldigvis varte dette lenge, og Hercules ble nå vår lille baby som lot oss kose, snuske og bale med ham så mye vi orket. Til gjengjeld måtte han få lov å trå på myke ting, som f.eks magene våre. Han utviklet til og med en morgenrutine med å dytte åpen soveromsdøren når vekkeklokken ringte for å få trå oss våken. Det faktum at han så og si ikke røyter gjorde at denne morgenrutinen ble riktig så koselig. Med juleferien bankende på døren (vi er begge studenter) måtte Hercules til slutt gis bort. Vi har utsatt det i det lengste, og tatt farvel tusen ganger, og det er med verdens tyngste hjerte jeg nå overlater min lille gutt til noen som får lov å ha husdyr. Jeg er vokst opp på landet omringet av katter og hunder opp gjennom årene, men Hercules har med sitt lynne og sin personlighet gjort stort inntrykk. Han har med seg sitt eget pledd og 2 egne børster; han liker best å bli børstet på hodet og under halsen, ikke så mye på kroppen. Han var rolig før han ble kastrert, men er etter operasjonen, om mulig, enda roligere. Det lille arret på magen er en medfødt navlebrokk som nå er i orden, takket være FOD. Dere kan tro pusen var herlig med turkis "gymdrakt" så han ikke skulle slikke på såret, hehe. Han er glad i tørrfôr, men ikke den helt billigste sorten (first price?), og blir kjempeglad når han en gang i blant får våtfôr. Da vil jeg bare si gratulerer til dere som overtar min store, lille gutt; dere får verdens beste kosekatt. Hilsen forhenværende heldiggriser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar