Hilsen fra Tynsetligaen

Nå er det lenge siden vi har sendt en tilstandsrapport til dere. I dag snør det ute her, og vi er inne alle sammen. Derfor tenkte vi atvi kunne skrive litt nå.

Først må vi fortelle om det triste som skjedde her i sommer. Vi har mistet Vesla vår. Her vi bor er det nesten ikke biler. Men Vesla gikk en tur oppi riksvegen, og det gikk ikke så bra. Hun fikk et ublidt møte med en bil og døde. Det var et sjokk for oss alle, og fryktelig trist. Vesla var så morsom, av og til veldig irriterende. Hun hadde en stor personlighet og tok mye plass. Det var som det falt ut en vegg i huset da hun ble borte. Det har blitt så stille her. Alle savner henne, men verst var det nok for Rose. De to var sterkt knyttet til hverandre. Selv om de ikke var søsken har de vokst opp sammen og hadde et spesielt bånd. Vi var litt bekymret for Rose, for hun lette lenge etter bestevennen sin, og hun hadde det helt tydeligfælt veldig lenge. Det er først nå det virker som hun har fotstått at Vesla vår aldri kommer tilbake.

Men vi er glade for at den som kjørte på henne stoppet og tok henne med seg, og gjorde en innsats for å finne ut hvem som eide henne. Det hadde vært verre hvis vi aldri fikk vite hva som skjedde, at hun bare hadde blitt borte. Da hadde vi jo aldri fått fred.

Bror fikk en tannsykdom og var og trakk ut alle tennene sine på senvinteren. Ettersom han er en litt redd og forsiktig liten gutt vurderte vi en stund hva som var best for han. Og det skal innrømmesat da det sto på som verst her med medisinering, smerter, redsel, problemer med spising og ei tunge som hang ut av munnen uten styring,da angret vi litt på valget vi tok. Kanskje det hadde vært bedre forhan om han hadde fått slippe? Men i dag er vi alle sikre på at vi gjorde det rette. Bror er en lykkelig liten gutt som lever det godel iv som tannløs. Han har også blitt mye tøffere. Vi tror at han har gått med smerter i munnen lenge, og at det har redusert livskvaliteten hans. Men det er det slutt på nå, han hopper og leker og spiser og sover. Han har til og med vært ute av hagen her og sett seg rundt i nabolaget - for første gang siden han kom hit. I løpet av sommeren har til og med noen fremmede mennesker fått klappe han. Det er stort for oss alle at den lille gode gutten har kommet ut av skallet sitt og viser alle, ikke bare familien, hvilken herlig kattegutt han er. Baksiden er at han har blitt så tøff at han til og med har prøvd seg på å banke nabokatter, noe som har resultert i betente sår og antibiotikakur to ganger i sommer. Men en glad gutt, det er han.

Sammy begynner nok å bli en eldre kar. Vi aner jo ikke hvor gammel han er, men noen unggutt er han ikke. Han har begynt å få noen medisinske problemer, men det er ikke noe alvorlig, og så lenge han har et godt liv skal han få være med. Han er kongen i nabolaget her, banker nabokatter over en lav sko og går rundt her og er tydelig veldig fornøyd med seg selv. Han er litt busete og voldsom, og de andre kattene er ikke noe glad i å tulle og leke med han - dette synes han nok er skrekkelig dumt. Han forstår jo ikke at han er nesten dobbelt så stor og dobbelt så sterk som de andre, og at han er alt for voldsom. Etter å ha tilbragt stort sett hele sommeren utendørs, med kun korte matpauser inne, har han nå funnet igjen hjørnet sitt i sofaen og gjort seg klar for en lang vinter sovende der.

Så har vi Krystall gamlemor. Også hun begynner å bli en eldre katt,og hun blir stadig mer sær. Spesiell har hun vært siden dag 1, og hunhar ikke blitt noe mildere. Hun er en streng pus, dronninga i heimen,og de andre kattene har stor respekt for henne. Men hun er aldri slem, hun finner seg bare ikke i noe tull. Så lenge de andre kattene lar henne være i fred er hun kjempefornøyd. Og hun er fortsatt veldig aktiv. Vi får (takket være katteluka) servert i gjennomsnitt 2 mus daglig på kjøkkengulvet. Hun løper og klatrer og tuller som en ungkatt, og hun er frisk som en fisk. Hun sover i senga medmenneskene hver natt, hun har førsteretten på papsens fang om kvelden,og har vel egentlig ingen ting å klage over. Hun er nok litt glad det har blitt høst Krystall, for nå er varmen i badegulvet skrudd opp, og det fyres i vedovnen. Det er nok noe av det viktigste for henne. Hun har alltid vært glad i varme, og nå da hun begynner å bli gammel er det nok enda bedre. Vi tror Krystall har frosset nok i livet sitt før hun kom hit.

Vi må jo fortelle litt om Terina også, selv om hun aldri har vært hos dere. Hun ble jo funnet ute i snøen alene da hun var bare noen ukergammel, og det var nok på hengende håret hun klarte seg. Hun skullevære i fosterhjem til hun ble gammel nok til å bli adoptert bort, men hun er her ennå snart 3 år etter... Hun er en bitteliten silkepus, rar og spesiell hun også, men vakker og snill er hun. Og selv om hun lever litt i sin egen lille verden virker hun som hun trives godt og har et godt liv. Heldig var hun som ble funnet, og heldige er vi som får dele livet vårt med henne.

Til slutt er det Rose. Rose ja, Beyonce som hun het hos dere. Det er pusen sin det. Hun vandrer rundt her, rolig og avbalansert,struttende av selvtillit. At hun mangler hale vet hun nok ikke selv.I begynnelsen hadde hun veldig separasjonsangst, og det måtte vi jobbe litt med. Fortsatt liker hun dårlig at vi ikke er hjemme, men hun virker å takle det bra nå. Vakre, snille Rose. Alle de andre kattene elsker henne, og hun elsker alle hun treffer av både tobente og firbente. Hun er en ekte engel i pels. Bortsett fra når det gjelder pelsstell.... Hun skal ikke under noen omstendighet børstes og kammes. Da hun i tillegg er en ordentlig grisekatt som stadig kommer hjem med delikatesser i pelsen er hun ikke alltid like ren og pen.Men det gjør egentlig ikke noen ting, hun er så vakker både utenpå og inni at ingen legger merke til det.

Vi vil igjen få takke dere i F.O.D. for at dere ga oss sjansen til et nytt liv. Og ønske dere en fin høst og ikke alt for strevsom vinter.

Vi legger ved noen bilder av oss som er tatt nå i høst. Kjenner dere oss igjen?

Med vennlig hilsen og med påholden penn

Tynset-ligaen